Aiko og Cevitas blogg ( og litt min..)

 

Vi hadde en stille og rolig lørdag formiddag alene på Öknehult før de andre deltakerne skulle ankomme. Det var igjen deilig å hvile ørene etter all bilkjøringa de siste dagene. Aiko og Cevita fikk endelig bade. Aiko holdt på til han begynte å bli kald. Han skalv litt så vi måtte til slutt kommandere ham opp fra vannet. Vi var også en liten tur ned i Kisa (nærmeste sentrum) for å handle litt.

Utpå ettermiddagen begynte de andre så smått å dukke opp. Det var koselig å se igjen kjente ansikter fra tidligere. Og spennende å bli kjent med nye.

 

Dette skulle bli en riktig fin og lærerik uke med masse trening. Noe hadde jeg litt planer for slik som runderinga. Der jeg bl.a. ønsket å la Aiko få jobbe lengre strekker og dessuten få han til å dekke opp områder som han selv kunne anse seg som ferdig med. Han er nemlig ikke lett å få ut igjen dersom han har ”vært der” allerede. En annen ting jeg trengte å jobbe med var rette slag. Lydigheten hadde jeg mindre planer for. Selv om det nettopp er der vi trenger å jobbe. Men føler det som regel er vanskelig å planlegge treningen her fordi det som regel ender med at vi må jobbe med andre ting enn jeg hadde ment. Rett og slett fordi vi sliter en del med konsentrasjon og stress. Det dukker alltid opp noe som gjør at vi må jobbe med fokus i stedet. Og da ryker jo mine planer.

 

Lørdag kveld var det grilling som sto på planen. Etter maten ble lägeret åpnet av Tina og det ble en runde der alle deltakerne presenterte seg selv og sin hund. Det ble også sendt rundt en blokk der alle skulle skrive seg på hvilken gren de ville trene neste dag. Så ble terreng fordelt til de forskjellige gruppene. Jeg meldte meg på rundering på formiddagen og lydighet/feltsøk på ettermiddagen.

 

 

 

Neste morgen kl 830 (søndag) skulle vi samles. Gruppa vår skulle trene i terrenget bak sjøhuset så vi slapp å kjøre bil. Trengte bare gå noen meter for å komme dit. Aiko ble trukket ut til å starte ballet så jeg ble ikke med på tråkking av løypa. Vi varmet heller opp i mens. Terrenget her er ganske annerledes enn det vi er vant til hjemmefra. Denne løypa var ganske bratt og med store kampesteiner spredt rundt omkring. Barskog med blåbærlyng. Villsvin har også rotet opp skogbunnen så det var en del bar jordbakke. Det så nesten ut som noen har gått med plog der…

Vi brukte skjulte figger nå og det så ikke ut til å være noe problem for Aiko. Det så vi jo også på Sølenkurset der vi prøvde det for første gang. Og vi fant ut at vi heretter skal bruke fastbitt nå som han ser ut til å ha lært seg det. Heller ta i bruk løsbittet igjen hvis han skulle begynne å avstandsmelde. Det ble ikke særlig rette slag i dette området. Han hadde en tendens til å trekke oppover i løypa nesten hele tiden. Men det viste seg etter hvert å være gjennomgående på alle hundene. Kan ha noe med den bratte løypa å gjøre eller at vinden trakk oppover fra sjøen.

Aiko meldte fint på figgene. Tina var fornøyd med at vi endelig har tatt til fornuft og lar figgen leke med han på påvisning. Han klarte også å stjele kongen fra en fig og melde med den på et slag. Etter råd fra Tina tok jeg det som en vanlig melding og løp ut til påvisning. Det gikk kjempefint.

De andre på gruppa var: Tina med Tikko, Christer med Balder og Susann med Bibbi (alle hadde schäfere). Dyktige folk med dyktige hunder!

Susann hadde tatt med seg forskjellige leketelt/agilitytunneler og lignende til å bruke som skjul. Det ble satt opp en liten telt-landsby der ute i slutten av løypa. Man kan legge fig inni et av dem eller legge fig lenger ut slik at hunden må passere ”landsbyen”. 

Susanns hund Bibbi hadde forresten halsmelding så nå fikk jeg også prøvd å være fig for en ”hals-hund”. Det var litt spennende! Blir jo litt redd for å gjøre feil. Men jeg tror det gikk ganske bra.

 

Kl 13 var det servering av varm lunsj oppe på kursgården.

 

Kl 14 sto feltsøk/lydighet på timeplanen. Startet med feltsøk i skogen nedenfor kursgården i en ganske bratt bakke. Det var vindstille da så oppgaven ble ikke lett for hundene. Aiko slet en del med 3. gjenstand og valgte å gi meg da han fant den. Den siste gjenstanden var en gjenstand i hardplast så den hadde han kanskje ikke tatt uansett.

 

Lydighetstreningen foregikk på en bane tilhørende Kinda Brukshundklubb. Lydigheten var jeg litt nervøs for. Visste ikke helt hva jeg skulle trene på. Men valgte å kaste meg ut i det. For denne treningen trenger jeg og Aiko virkelig. Opplegget er her at man tar inn en og en ekvipasje og alle hjelper til som best de kan. Og her er det virkelig mange flinke folk med mye erfaring å øse av så man ville være dum hvis man skippet dette.

 

Vi startet med fellesdekk med skudd. Føler ikke at Aiko er stødig nok i dekk(har ikke trent det på lenge) og skudd har vi heller ikke fått trent mye på så jeg valgte å leke litt med kong og vekslet med å sitte rolig på bakken sammen med ham. Han måtte sjekke opp for hvert skudd og skvatt litt, men dette må nok tilskrives for lite skuddtrening. (Så da vet jeg hva vi har å gjøre når vi kommer hjem….)

 

Siden valgte jeg å jobbe med lineføring og fokus. Tina kommanderte. Opplegget var at jeg ikke behøvde å følge kommanderingen, men at vi skulle ha den som en forstyrrelse. Jeg gikk til å begynne med ”full øyekontakt” med Aiko. Men ble rådet til å se mer framover og slappe mer av. Det gikk ganske bra da.

 

 Jeg og Aiko i et heldig øyeblikk

 

Dagen etter(mandag) var han ikke like fin. Det var mer forstyrrelser rundt og vi hadde ikke trent på formiddagen. Måtte jobbe mer for kontakten da. Fikk tips om å legge ham og gi ham pause med jevne mellomrom. Bl.a. legge ham når jeg prater med noen. Han skal nemlig alltid belønnes for sin kontakt med meg. Så hvis jeg ikke kan fokusere på ham så skal jeg gi ham pause.

 

Siste øvelse var budføring.  Dette er en øvelse som Aiko drar seg veldig opp i stress på. Dessuten har han ikke tid til å sitte hos hjelpefører. Vi prøvde oss litt fram. Litt med lek ute hos HF, men det ble nesten som en melding der han hentet kongen hos HF og løp tilbake til meg. Senere prøvde vi med godbiter, leverpostei på tube. Det siste var ikke stas nok. Det var bedre med mange godbiter i neven. Dessuten fant vi ut at avstanden må minkes. Jo større avstand jo mer stress. En dag brøt vi treninga da han gikk rett i taket etter å ha fått øye på kongen. Jeg lærte noe av det også: Å bryte hvis han tar av og sette ham i bilen. Ikke rettferdig å jobbe med han når han er i det moduset.

 

 Dette er ikke Aiko (selv om han ligner). Det er Balder i fint driv under budføring med skudd.

 

 

Siste dagen vi var med og trente (tirsdag) prøvde vi noen nytt. Jobbet på noen få meters avstand. Christer var HF denne gangen. Han jobbet veldig bra med å få Aiko til å slappe av hos seg. Og øvelsen ble avsluttet hos HF. Han jobbet med Aiko på en måte jeg tror kan virke. Han ga litt godbit og klappet og stelte med han.

Til slutt prøvde vi en litt annen vri. Vi gikk sammen en gang att og fram, deretter tok han med seg Aiko og stilte seg opp. Der fikk Aiko klapp og godbit en stund. Før jeg gikk fram til dem og avsluttet der. Dette var virkelig lærerikt for meg. Virker som en veg å gå. For stresset må ned.

En annen ting jeg må tenke på er at Aiko aldri må få starte før han sitter HELT rolig og ser ut som han har ”resignert” og ”puster ut”. Aller helst at vi jobber med kontakten sånn at han ikke rekker å være urolig.   

 

Søndag kveld var det grilling igjen. Alle hadde med egen mat. Og hver kveld skrev man seg på lista for hva man ville trene neste dag.

 

Mandag formiddag ønsket jeg å ta det med ro. All bilkjøringa den siste tiden hadde nok tatt på så jeg følte meg litt sliten og trøtt. Det var fint vær så hundene fikk bade.

Ettermiddagen skulle igjen brukes på lydighet. Bestemte meg etter hvert for at jeg skulle jobbe med lydighet hver dag. Det er jo vår ømme tå! Det er jo det vi virkelig trenger å trene på. Denne gangen fikk jeg hjelp og råd av Gunilla og Lene. De er gode på klikker og hadde mange fine tips å komme med. Som nevnt så var Aiko litt mer stressa i utgangspunktet denne dagen så da fikk han vist seg fra den siden også.

 

Mandag kveld var det krepseaften. Servering av kreps og litt småvarmt. Det var veldig god mat. Hver og en tok med det man ville ha til drikke.

Etter maten var det utdeling av Iaxedex’ Vandrepokal. Den første til å vinne den var oppdretteren selv, Tina med Tikko. Vel fortjent!  Hun går foran med et godt eksempel.

 

Tirsdag hadde jeg meldt meg på lydighet/feltsøk igjen på formiddagen. Vi startet med felt oppe i svingen nedenfor kursgården. Aiko søkte bra. Det var et vanskelig og litt uoversiktelig terreng med en del kvist og kvast og høyt gras. Men Aiko fant alle gjenstandene ganske greit unntatt den siste. Der ble det etter hvert til at jeg hjalp ham litt ved å sakte gå inn i feltet i retning mot gjenstanden. Til slutt fant han den og vi var ferdige. Jeg syntes han hadde jobbet bra.

 

Da alle hadde gjort seg ferdige med feltet reiste vi ned til Kinda BK igjen for å trene lydighet. Vi skulle begynne med fellesdekk med skudd igjen. Jeg satte meg i graset sammen med Aiko litt unna de andre. Jeg syntes han ikke reagert så mye på skuddene denne dagen og var fornøyd med det. Mens jeg satt der sammen med ham la jeg plutselig merke til at det var litt blod i pelsen på innsiden av høyre låret. Ventet med å sjekke det til vi var ferdige med skuddene.

 

Det viste seg å være et hull i huden rett ved kneet (litt over 1 cm i diameter). Det hadde nok skjedd da han løp på en kvist da han søkte i feltet. Jeg husker faktisk at han pep litt kort en gang der i søket, men jeg tok det ikke spesielt alvorlig. Etter litt tenking og luring så ønsket jeg å få noen til å se på det. Jeg fryktet jo at det kunne danne seg en ”lomme” der med verk etter hvert og såret var jo rett ved kneet. Vi oppsøkte Mette som er intensivsykepleier for vurdering av skaden. Hun hadde med seg proft renseutstyr så hun fikk vasket såret skikkelig. Vi prøvde å forbinde det, men fikk det ikke til å sitte. I samråd med Mette så valgte vi å oppsøke veterinær. Såret kunne nok trenge et sting. Tina var så snill å ringe for oss. Mette snakket også med dem og forklarte hvordan det så ut. Vi fikk time på Valla Djurklinik i Linköping.

 

Da vi kom dit tok de inn Aiko og bad oss komme igjen om noen timer. De skulle ringe når de var ferdige. De hadde mange pasienter og visste ikke når de kunne begynne med Aiko.

Vi dro og fant et sted vi kunne spise middag mens vi ventet. Tenkte mye på Aiko da. Litt ekkelt å forlate ham der i en fremmed by.

Da vi var ferdige med å spise dro vi tilbake. På vegen tilbake til klinikken ringte de og fortalte at nå var Aiko klar.

 

Jeg må si det så stusselig ut da han kom ut. Det så jo verre ut nå enn da han kom inn ! Det så jo nesten ut som om de hadde stukket en pinne tvers igjennom kneet .

 

 

 

De hadde sydd igjen såret, men hadde laget to nye hull for å sette inn dren. Aiko måtte bære krage og vi kunne bare glemme å trene mer med første .

 

Ja, det var virkelig skuffende! Men vi burde vel tross alt være glad det ikke gikk verre!  Slo meg på en måte til ro med det. Møtte opp på en lydighetstrening dagen etter, men jeg fant ut at jeg ikke var i humør til å trene. Skaden var jo heller ikke dekket til slik at det kom fluer og satte seg der. Så da klarte jeg ikke å fokusere på treningen. Ga dermed opp å trene mer.

 

Men vi ble noen dager til. På en måte ville jeg reise hjem. Det var jo litt surt å se alle de andre reise ut på trening på dagen, mens vi måtte bli igjen. Men det var jo så koselig å være der. Flott sommervær og bademuligheter (for Cevita i hvert fall) og trivelige mennesker. Cevita fikk badet en del og det likte hun. Det er jo veldig fin trening for henne også. Mens Cevita badet satt Aiko i bilen og hørte på Erik Bye !

 

 

 

 

Onsdag kveld arrangerte de en feltsøk-lagkonkurranse som var ganske underholdende. Feltet inneholdt 20 gjenstander av ulik størrelse. Fra campingstoler, stoffbur til CD-cover, egg og pølser. Jeg var med og filmet seansen for Mette. Det var spennende å se på. Spesielt da et rent hannhund-lag skulle starte rett etter et lag med flere tisper med løpetid. Det var ikke fritt for at fristelsen ble stor til å prøve å yppe seg på sidemann  (i stedet for å søke etter gjenstander) for flere. Men det gikk bra.

  

 

 

Vi dro hjem på torsdag. Dro på formiddagen før lunsj for å komme hjem før det ble natta. Det var litt vemodig å dra derfra igjen. Får håpe vi får mulighet til å komme tilbake igjen neste år!

 

  Klar for hjemreise

 

På fredagen hadde vi time hos Vetsentrum for å fjerne drenet. Var glad jeg ikke prøvde å fjerne det selv. Trodde nemlig det var to separate gummislanger som var satt inn. Det var faktisk bare en gjennomgående….. så jeg ville fått en litt ubehagelig overraskelse dersom jeg hadde prøvd å løsne det ene av ”dem”. Såret så ut til å lege fint og drenet ble fjernet uten problemer. Aiko så ikke ut til å merke det engang. 8 dager etter skaden ble stinget fjernet og såret leges fint.

 

Berit